Senterpartipolitiker Jenny Klinge synser løs mot etablerte fakta om norsk landbruk. Mer av den samme feilslåtte politikken er ikke løsningen for å løse klima- og helsekrisen, og vitenskapen er ikke på samme side som Klinges historiefortelling.

I sitt innlegg i Nettavisen mener stortingsrepresentant Jenny Klinge at folk kan puste ut og grille kjøttberg med god klimasamvittighet i sommer, så lenge det er norsk. Bakgrunnen var den fem minutter lange Coop-reklamen under Champions League-finalen om at grillet kjøtt burde hvile.

Dette er saken: Norsk kjøtt blir aldri «hjernedødt», Stordalen

Forskningen er krystallklar

Kjære Jenny: Jeg er ikke imot kjøtt, heller ikke å vise kjøtt i reklame. Men uansett hvordan vi vender biffen, så er den ikke løsningen på klima- og helsekrisen.

Når til og med Frps Bård Hoksrud slår et slag for et variert kosthold, burde det ikke være så vanskelig for Coop å promotere alt det digge man faktisk kan kombinere kjøtt med, og ha på grillen. Og mye av alt dette digge kan vi faktisk produsere her i Norge, om vi vil. Det var mitt budskap.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Forskningen er i hvert fall krystallklar: skal vi ha en nubbsjans til å takle de brennakutte helse- og klima/miljøproblemene verden står overfor, inkludert økende pandemirisiko, må vi spise mindre kjøtt og mer planter.

Dette gjelder særlig oss i rike land og i økende grad også befolkningsgrupper godt over fattigdomsgrensen i utviklingsland.

Utfordringen er med andre ord ikke å få folk til å spise mer kjøtt, men mer grønt. Vi klarer ikke å hindre overoppheting av jorda om dette ikke skjer.

Pris virker, det samme gjør reklame. Så både politikerne og næringslivet - dagligvaregigantene inkludert - har et samfunnsansvar.

De burde bruke markedsmillionene sine til å inspirere folk i riktig retning, ikke til å rygge baklengs inn i fuglekassa.

Vanskelig å ta seriøst

Videre, var det faktisk norsk kjøtt vi satt og beundret?

Det var ingenting i Coops kjøttreklame som presiserte at kjøttet faktisk var norsk. Heller ingen informasjon om dyrevelferd, eller hva slags fôr dyret hadde vokst opp på. Det er faktisk ganske viktig hvor mye kraftfôr, inkludert soya fra Amazonas, som inngår i kjøttproduksjonen.

Jenny Klinge har helt rett i at vi ikke kan løsrive klima og bærekraft fra våre nasjonale ressurser. Og vi er hjertens enige om at vi mennesker ikke kan spise gress, og at derfor, i et land som Norge med tre prosent dyrkbar mark, er beitedyr en viktig og nødvendig del av en bærekraftig matproduksjon.

Men påstanden om at «husdyrhald og kjøtt ikkje er eit problem i gras- og beitelandet Norge» er vanskeligere å ta seriøst.

Tendensen er tydelig

Selv om det er naturlig å tenke seg at en bærekraftig utnyttelse av våre naturressurser betyr en relativt større andel av beitende husdyr enn i mange andre land, så gir ikke alt gresset i Norge oss et slags frikort.

Antall dyr, og de totale metanutslippene, spiller fortsatt en rolle. Beitearealer er positivt for biologisk mangfold, og det er forskning som indikerer at noe av utslippene fra beitedyr kan kompenseres gjennom økt karbonbinding i jorda, men hvor mye?

Dette strides de lærde fortsatt om, og er derfor noe av det de internasjonale toppforskerne i den såkalte EAT-Lancet 2.0-kommisjonen som vi nettopp har sparket i gang, vil se nærmere på.

Men så skriver altså Jenny Klinge: «problemet oppstår hvis vi i Gunhild Stordalens ånd lar gras- og beitemark gro igjen slik at nordmenn ikke lenger får tak i norsk kjøtt og dermed ikke nok protein».

Pust med magen, Jenny. Ta et ordentlig magadrag.

Det er ikke i min ånd, men på Senterpartiets og regjeringens vakt, at norsk beitemark gror igjen.

I skrivende stund er rundt halvparten av norske beiteressurser uutnyttede, og det er dessverre ønsketenkning at norske beitedyr først og fremst spiser norsk gress.

Norske drøvtyggere spiser omtrent halvparten av de to millioner tonn med kraftfôr som produseres hvert år.

Les også: Ærlig talt: Gunhild Stordalen

Omtrent halvparten av råvarene som inngår i dette kraftfôret er importerte varer - en ikke ubetydelig del av dette er soya fra det som inntil nylig var fra regnskog i Amazonas. En gjennomsnittlig ku spiser omtrent 45 prosent kraftfôr.

Tendensen er tydelig og stigende. Norske ressurser erstattes i stadig større grad av importerte proteinråvarer og av importert korn. Dette gir ikke økt selvforsyning.

Fortsatt mer lønnsomt med kraftfor

Klinge ser videre ut til å ha sovet i timen, eller rett og slett fortrengt, at årets jordbruksoppgjør, til tross for at det var historisk, inneholder få tiltak for å øke selvforsyningen og få opp andelen grovfor hos norske husdyr.

Oppgjøret vil slettes ikke bidra til å stimulere det potensialet vi har, som faktisk er langt høyere enn mange innbiller seg, for økt produksjon av frukt og grønt.

I Senterpartiets regjeringstid er det utformet en jordbruksavtale som fortsatt gjør det mer lønnsomt for bonden å produsere kjøtt basert på masse kraftfôr, fremfor å la dyra vokse på norsk gress. Som Stortingsrepresentant Geir Jørgensen skriver i Nationen:

«Istedenfor å styrke sjølforsyningen, subsidierer avtalen aktiv import, lavere sjølforsyningsgrad og avskoging i Amazonas.»

For uansett hvordan man vrir og vrenger på det vil subsidiering av importerte råvarer til fôr føre til økt import av råvarer til fôr. Det er riktig at dette til en viss grad vil bedre økonomien til den enkelte norske husdyrprodusent - vel og merke på dagens landbrukspolitiske betingelser, men å subsidiere importert fôr ned til en pris som er lavere enn i resten av verden strider imot all fornuft - selv for Sp.

Les mer fra Norsk debatt

Hold deg til fakta

Hadde Klinge ment det hun så fint skriver, hadde Sp latt det lønne seg å la dyra bruke grasressursene. Og i størst mulig grad bruke den gode jorda vi faktisk har, til å dyrke menneskemat.

Vi må satse på den norske bonden, Jenny. La bøndene få bruke sin kompetanse til å lage mat på norske ressurser.

Håper det var gøy å klaske løs på tasturet, men det er verdt å holde seg til fakta. Gresset er alltid grønnere på vitenskapens side.